Min nye helt

Hans Ole Groa: Abrahamsen er min nye helt (TA)

Mesteparten av juli kommer jeg til å sitte i hovedfeltet i Tour de France, avbrutt av enkelte forsøk på å komme i brudd. Da kan jeg være nådeløs i min cirka ni kilometer lange sykkeltur, pluss retur, fra Gråtenmoen til min arbeidsplass på Hydro. Slik har jeg holdt på i mange år, 43 i alt.

Mange av årene faktisk også uten gir-sykkel. Var nemlig motstander av slike hjelpemidler en stund. Samme som med El-sykkel, som egentlig bare var for latsekker, men jaggu har jeg sprekt der også. Kan vel legge til at det er en sterk overdrivelse å si at jeg har syklet daglig i alle disse årene, men er par Tour de France i antall kilometer har det vel blitt.

Det må innrømmes at jeg i min iver etter å sykle med den gule ledertrøyen ofte har kappsyklet med tilfeldige ofre for å ta spurttrøya ved Sundjordet-kanalen. Klatrepoeng er det ikke så mange av på min rute, men på hjemturen utdeles de ved Porsbanen. Som sagt, er du i brudd, så ofrer du liv og lemmer...

Den følelsen får jeg i alle fall når sykkelgutta i det som kan kalles gladiatorenes idrett, gjør seg klar til massespurt i det som kan gi evig heltestatus, etappeseier i Tour de France. Kunne jeg med fare for eget liv velge, ville jeg heller satt meg i en Formel 1-bil enn å sitte midt oppe i en knallhard spurt, skulder mot skulder i 80 kilometer.

At vi i år har en telemarking som sykler som en gal og sjarmerer sykkelverdenen er helt nydelig. Jonas Abrahamsen fra Skien og Kleiva, eller «Grenlandsplogen» han nå blir omtalt som, har virkelig markert seg, og vi skal være glade for at fotballskadene hans gjorde at han satset på sykkel. Vi telemarkinger er jo ikke bortskjemt med store internasjonale prestasjoner, men nå kan vi venne oss til det.

Tenk Grenland sykleklubb med sine tradisjoner, spesielt fra 70-, 80-, og 90-tallet, med blant andre Leif Yli, Jan Henriksen, Jan Georg Iversen, Harald T. Hansen og ikke minst Jon Rangfred Hansen. Eller hva med Valen-jentene Anita og Monica, som syklet rundt det som var av verdenselite. Det var tider det.

Tenk Telemark rundt som var landets eneste etapperitt, gikk over fire dager og 600 kilometer, og endte med spurt på Gråtenmoen. Såpass forutseende var også primus motor Ole Aspaas den gang, at GSK var først i landet med reklame på trøya si. Polly var merket som dominerte den gang i 1966, mener jeg.

For øvrig er det vel historisk sett greit å sette skapet på plass, når det gjelder telemarkinger og deltagelse i Tour de France. Jonas har jo en stund blitt omtalt som den første, men det er mulig historien må skrives litt om. Velkjente Dag Erik Pedersen vant i sin tid, i 1984, to etapper i Italia rundt, men deltok

aldri Touren. Derimot hans bror Atle, deltok i 1991, riktignok uten å fullføre, men dog.

Pedersen-gutta vokste opp i Skien på Klosterskogen. Dag Erik i syv år og Atle i to år, før de flyttet til Larvik og senere til Brevik noen år. Om det kvalifiserer til å være telemarking, er diskusjonsmat, går jeg utifra.

Avslutningsvis må jeg innom det som kunne vært idrettshistorie på høyeste nivå i Telemark:

Torsdagens etappe i Tour de France hvor Jonas Abrahamsen underholdt oss en hel dag, og sørget for at jeg fikk litt sånn Odd – Borussia Dortmund-følelse. Orket nesten ikke å se de siste milene og bare så det er sagt:

Jonas Abrahamsen er min nye helt.